Her vises et lite utvalg blindtegninger fra den første boken i serien Sars-Cov2. Det er i alt fem bøker, med ulikt innhold og tilnærming. Disse bøkene er noe av det jeg kommer til å presentere under B-Open 2020. (På grunn av koronakrisen er B-Open utsatt til høsten 2020)
Å male hel hvete hvit, eller lese i grønne enger
Hvetegress.
Snart påske. Mine bokanbefalinger, omgitt av hvetegress. Keramikkbollen bak til høyre, er laget av Sarah Reed, mens fatet som skimtes bak bøkene er av keramiker Bjørg Hougen. Begge to er gode kollegaer på kaien på USF- Verftet.
Da jeg gikk på kunsthøgskolen, hadde jeg en performance hvor jeg malte hel hvete hvit. Jeg utførte en steril prosedyre, ved at jeg pakket ut sterile hansker, munnbind, pinsett mm. (som til en operasjon). Deretter brukte jeg den sterile pinsetten til å gripe om hvetekornet, og malte det hvitt. Etter operasjonen ble kornet lagt på et brett, som jeg bar ut da jeg forlot rommet.
Siden jeg ikke kunne finne bildene fra denne performancen, lagde jeg istedet denne lille filmsnutten i formiddag.
Ulike teseremonier
Over: -en uhøytidelig teseremoni i koronatid, med fravær av ro, orden og konsentrasjon.
Den japanske teseremonien
Å drikke te for en japaner har en spesiell betydning utover det å drikke teen. Blant annet benytter de seg av elementer fra det eldgamle ritualet som teseremonien er. Men denne japanske kulturarven, med alle sine strenge regler og fremgangsmåter, praktiseres også i stor utstrekning i sin fullstendige form. I den videregående skolen finner man for eksempel opplæring i teseremonien som et av valgfagene. For å kunne bli en god temester (den som leder seremonien), kreves nemlig mye øvelse, og nøye kjennskap til ritualet. Foruten at teseremonien utøves i hjemmene, og ev. andre steder, praktiseres den også i de japanske tehusene. Man går inn gjennom en lav dør, og rommet som er lite, er veldig strengt oppbygd.
En japaner har beskrevet teseremonien som “et påskudd for å dyrke renhet og raffinement.” Å drikke teen er altså bare en liten del av seremonien. I rommet er det en stråmatte å sitte på (tatami), en vase med blomster, tøyservietter som brettes åtte ganger (øst, vest, nord, sør, himmel, jord, ild og vann), en gryte å koke vann i, tekopper å drikke av, skje, øse, visp av bambus, og en krukke med lokk til å oppbevare teen i. man velger blant annet kopper og drakter etter årstiden, koppene og skålene er bevisst ulike; noe nytt, noe er arvegods, og noe skal nytes utelukkende på grunn av sin form. teen er et grønt, bittert brygg som vispes til det skummer lett, og drikkes langsomt og andektig.
Hos japanerne eksisterer en respekt for bruksgjenstander, og dette kommer sterkt til uttrykk gjennom teseremonien.
Stillheten og konsentrasjonen gjennom det å sitte ned og nyte, ved først å ta imot teen fra temesteren, dernest se og kjenne på koppen. Videre å betrakte; fargen og skummet på toppen, teen som med letthet er blitt vispet med bambusvispen. Elegansen og flyten i måten det hele gjøres på. Smake. Nyte. Siden alt er så enkelt, drukner ikke de ulike elementene i hverandre. Materialet er så rent i seg selv, og de ulike gjenstandene blir tydelige og gis en egen verdi.
Denne regelbundne teseremonien har sitt utspring i zenbuddhismen, en av de dominerende retningene innen japansk buddhisme, som i særlig grad betoner en umiddelbar og intuitiv opplevelse av tilværelsens sanne virkelighet, ved hjelp av bestemte meditative og andre teknikker. (kilde: egen hovedfagsrapport 2004 og aschehoug og gyldendal, 1998) Teseremonien er en opplevelse og et ritual preget av høytidelighet. Tankene går med i det å være tilstede der og da, ved å rette oppmerksomheten mot handlingene. En opplevelse av noe repeterende og meditativt. Denne gjentagelsen skaper en sinnsro som forsterkes ved at teseremonien utøves gjentatte ganger, og gjennom repetisjonen lærer man seg å kjenne handlingene godt.
Innenfor andre seremonier og/eller religioner, finner man også bevisst bruk av gjentagelse, repetisjon og rytme, slik oppnår man en slags meditativ tilstand, uavhengig av annen hensikt og målsetting. Eksempelvis katolikkenes klosterliv med bønner og ritualer.
Takk til Billedkunstnernes Vederlagfond
Wabi, sabi og ma
I dag har jeg bladd litt i min egen hovedfagsrapport fra kunsthøgskolen, (uteksaminert januar 2004). Under fascinasjoner, skriver jeg om wabi, sabi og ma. I dagens innlegg vil jeg dele litt fra dette kapittelet.
Jeg opplever at disse tre begrepene har relevans til tiden vi nå er inne i. Spesielt ma, men også wabi og sabi fikk meg til å spinne videre inn i en tankerekke.
Ma betyr en pause, et mellomrom, et øyeblikk av stillstand
Wabi, sabi og ma
Innenfor den klassiske japanske estetikken finner man tre begrep som stadig går igjen; wabi, sabi og ma. “Wabi er blitt kalt den kultiverte fattigdom eller estetisk asketisme. Det er også oversatt til barsk skjønnhet; Vakkert i all elendigheten: Enkelt og vakkert. Fattig og vakkert. Egenskaper som er knyttet til wabi-begrepet er beskjeden, uregelmessig, kontrastering, asymmetri og det enkle. Sabi er i slekt med begrepet wabi, og dekker den patina og kvalitet som alder gir. Opprinnelig betyr sabi rust, men det betyr også ensomhet.
Wabi-sabi-begrepet beskriver den vesentlige essensen i klassisk, japansk estetikk. Et lite skrin, en sprukket mugge, eller en en gammel arbeidsjakke vil i tillegg til seg selv, vise skjønneten ved det beskjedne, ydmyke og det uvanlige i en ting.
MA - et ytterst lite intervall av uendelighet
Ma betyr en pause, et mellomrom, et øyeblikk av stillstand. Det er et ord som inneholder både avstand, tid og rom, og som beskriver distansen mellom to punkter, mellomrommet, og stillheten mellom to lyder, en subjektiv tid. Begge innebærer tomhet. Ifølge japansk estetikk har denne tomheten en egenverdi, og det tomme skal nytes. Det ansees å være en estetisk kraft og et kunstnerisk uttrykk. Begrepet ma oppstod fordi det var absolutt nødvendig å kunne holde distanse i menneskelige relasjoner; de som ignorerte dette kaltes for manuke, (den som savner distanse). På denne måten ble ma innført, og det er fremdeles anvendt vidt og bredt i ulike aspekter av japansk liv, men oppleves kanskje aller sterkest i en steinhage, eller i en teseremoni, der materialfølelsen er spesielt påtagelig. I disse rommene hersker alltid en ro som omslutter mennesket og skjerper sansene.
Ma er blitt betraktet som en slags grunnvoll i japansk liv. Derfor omtales arkitektur, kunst, musikk og drama som ma-kunst. I teateret sees dette ved at bevegelsen fryses, for så å gå videre. I musikken er det tausheten, og i dansen stillheten foran bevegelsen. I billedkunsten har tomrommet mellom formene større oppmerksomhet enn selve formene. Et eksempel er tekstilkunstneren Koji Takaki sitt arbeid Ma, hvor han ønsker å vise det usynlige.
Koji Takaki sitt arbeid Ma,
Et tankekart i koronatider.
Studiolife at home
En liten rapport fra hjemmekontoret/atelieret i disse koronatider. Foruten å gjøre research og dypdykk i forhold til mitt neste filmprosjekt, gir jeg meg selv små daglige oppgaver/stunt som en “starter” /rullefart inn i arbeidsdagen.
RULLEFART; (min gode kollega Borghild Rudgjord Unneland, introduserte meg til dette fine bildet for noen år siden. Om det å få rullefart inn i egen kunst/arbeidsprosess. En igangsetter.
Min rullefart har helt siden arbeidet med hovedfaget ved kunsthøgskolen, vært å gi meg selv stuntoppgaver:
Hovedkjennetegnet ved mine arbeidsmetoder er at jeg jobber intuitivt. En åpen og lekende tilnærming hvor jeg blant annet gir meg selv lystbetonte oppgaver (små “stunts”) for å stimulere kreativitet og lek. Å kjenne på hva jeg har lyst til å gjøre, hva jeg bare “må” gjøre, og slik kunne jobbe praktisk, parallellt med den teoretiske leitingen. Noen av disse stuntene er kun til “innvortes” bruk at de trekker meg videre, mens andre er stunt hvor jeg ønsker å kommunisere med publikum. Men uansett, en fellesnevner er at de får meg videre i prosessen. Å kunne leke med ord, materiale og fotografering, for så å analysere, evaluere og justere underveis i prosessen. Denne lekende tilnærmingen gjør meg åpnere og friere i min måte å jobbe på, og jeg blir ikke så lett opphengt i “burdene”. Under bearbeidingen bruker jeg intuisjonen til å kalibrere resultatene opp mot magefølelsen.
Koronastunt 1: Tegn et selvportrett (blindtegning) hver dag
Fra dagens morgenmøte. Dag: 7. Antall fremmøtte: 1
Lydmix ved Bergen Kino
Vi har leiet oss inn ved Bergen Kino for å få ekstra gode lydforhold til lydmixen. Tvillingsong er i sluttfasen. Fargekorrigeringen er ikke ferdig enda, men lyd og musikk er snart på plass. Det var fint å kunne sitte og lytte til både opptakslyd, lyddesign, og til komponist Mari Kvien Brunvolls musikk i kinosalen i dag.
Øyvind Rydland og Jorunn Børve Eriksen
Øyvind Rydland (lyd), Jorunn Børve Eriksen (lyd), Elin Sander (produsent)
Elin Sander, Øyvind Rydland og Jorunn Børve Eriksen
Tvillingsong
Da har jeg fått ny nettside. En nettside det vil bli enkelt å oppdatere. (Takk til Squarespace som gir meg følelsen av å ha laget min nettside helt selv. Nesten ihvertfall.)
Jeg har ikke helt bestemt meg for hvordan jeg vil bruke bloggen, men i dette første innlegget faller det naturlig å skrive litt om Tvillingsong.
Etter å ha jobbet med dette filmprosjektet i vel halvannet år, er det stas at den i disse dager er i ferd med å ferdigstilles.
Musiker og lyddesigner jobber med siste finish. Deretter blir det grading, teksting mm. Det er lærerikt og fint å være med i denne prosessen.
Filmen vil ha premiere i 2020. Dato og sted kommer jeg tilbake til. Følg med her på bloggen, og under fanen nyheter. Jeg vil også holde dere oppdatert via sosiale medier, så følg meg gjerne på instagram. (Klikk på instagramsymbolet helt nederst på siden her.)
Litt mer om filmen:
Tvillingsong inngår i serien Am I too loud?, og er en film som stiller eksistensielle spørsmål om hvor stort rom et menneske kan tillate seg å ta. Den handler om verdien og gleden av fellesskap og kommunikasjon, men også om sorg og om savn. Hvordan påvirker makt og status vår evne til å heve vår personlige stemme og hvor stille kan man være og likevel bli hørt?
Gjennom filmens ca 25 minutter følger vi tvillingene, Eli og Toril, to kvinner på 52 år, som lever med utviklingshemming.
Når filmen starter bor de i hvert sitt bofellesskap i Øystese, på hver sin side av bygden, og med jevne mellomrom møtes de på et feriesenter i bygden der de overnatter sammen.
Tvillingene har flere kosedyr som de aktivt bruker i kommunikasjonen med hverandre og omverdenen, blant annet hver sin Julius som de fikk i 1986. Kosedyrene følger dem overalt, og begge Juliusene er reparert gjentatte ganger, og har nå kun teddystoff igjen i ansiktet. Resten er strikket i ettertid. I en periode ble tvillingene fratatt kosedyrene, fordi voksne ikke skal ha kosedyr, men trolig fungerer disse dyrene som et viktig kommunikasjonsverktøy for de to.
Den ene tvillingen lever i starten av filmen med en alvorlig nyresvikt, stadium 5. Filmen følger tvillingene den siste tiden de har sammen før Toril dør 30.mars 2019, og den første tiden Eli har alene.
Denne filmen er et teamarbeid:
Idé, regi og kuntnerisk drivkraft: Anne Tveit Knutsen, Foto & klipp: Kieran Kolle. Lyd: Øyvind Rydland og Jorunn Børve Eriksen. Musikk: Mari Kvien Brunvoll. Produsent: Elin Sander
Takk til:
Vestnorsk Filmsenter, Stiftelsen Fritt Ord, Billedkunstnernes Vederlagsfonds Prosjektstøtte, Kulturrådet, Helle Bennetts Allmennyttige Fond, Bergen Kommune og Norsk Filminstitutt.
Takk også til poet; Øystein Hauge, for hjelp til å finne den fine tittelen; Tvillingsong.